personlig

KOMMER JEG TIL Å FORTSETTE Å BRUKE DE ANIMALSKE PRODUKTENE JEG EIER?

20/11/2015 by Silje Alice 8 kommentarer

Et spørsmål jeg har fått av flere og som jeg også har stilt meg selv er «Kommer jeg til å fortsette å bruke de animalske produktene jeg eier, nå som jeg er blitt veganer?»

Jeg synes dette er et veldig bra spørsmål og det er viktig å tenke igjennom hvor en står i forhold til slike ting når en har blitt vegeterianer eller veganer. Dessverre, så finnes det ingen fasit på slik spørsmål. Det eksisterer ingen skrevne lover for hvordan en skal opptre som vegeterianere eller veganer og du får ikke noe diplom hvis du avgir det «rette svaret» – så her er det opp til hver enkelt å gjøre seg opp en mening.

Jeg har tenkt lenge og mye på dette og kommet frem til et svar som føles rett for meg.
I hjemmet vårt har vi noen animalske produkter – skinnsko, skinnvesker, skinnmøbler, ullgensere, ullpledd, kosmetikk med bievoks og flere andre ting. Mange av de animalske produktene har jeg allerede kvittet meg med, noen har jeg erstattet med veganske alternativer og andre produkter har jeg fortsatt.

Poenget er at pengene allerede er brukt, mynten er allerede brukt på en industri der dyr blir utnyttet og drept. Det sekundet jeg kjøpte de skinnskoene eller den skinnvesken, bidro jeg til å utnytte og ta livet av et uskyldig dyr. Dette er selvfølgelig helt forferdelig, men gjerningen er allerede gjort og det er ingenting jeg kan gjøre med akkurat det tilfellet lenger. Det jeg derimot kan gjøre, er å sørge for at mitt neste kjøp blir et mer etisk ett! Jeg kan velge et vegansk alternativ, uten animalske produkter, der ingen dyr må behøve å lide for min skyld. Det jeg prøver å si, er at skaden skjer i det sekundet du kjøper et animalsk produkt, ikke når du bruker det tre år senere.

Jeg har allerede kvittet meg med mange av de animalske produktene jeg eier, men mye av det kommer jeg til å kvittet meg med gradvis og det kommer til å være en prosess.
Én del av det er personlig utvikling, men en annen del er også rent praktisk og økonomisk. Jeg har rett og slett ikke råd til å kaste spisebordsstolene våre og mesteparten av skoene mine, for å så dra i nærmeste butikk å kjøpe nye. Da tenker jeg heller som så at det er en kontinuerlig utvikling og at hjemmet vårt gradvis vil bli mer vegansk ettersom tiden går og mulighetene byr seg. Neste gang vi flytter kommer vi ikke til å ta med oss store møbler i skinn, men heller selge de til noen andre slik at vi kan kjøpe oss nye og mer etiske versjoner.

Som alt annet her i livet, er det å være vegeterianer eller veganer en prosess der du stadig lærer noe nytt og hele tiden utvikler deg. Det er ikke slik at du over natten våkner og plutselig er blitt den perfekte veganeren som vet alt og som aldri kommer til å gjøre en eneste feil til her i livet. Dette kommer aldri til å være tilfellet. Det er mye å lære og det er mye å ta stilling til, og dette kan ta tid. Vær derfor snill med deg selv og gi deg selv rom og tid til å tilpasse og utvikle deg!<3

Hva er dine tanker rundt dette? Del gjerne tanker i kommentarfeltet under!

Min historie: Hvordan jeg ble vegeterianer og deretter veganer

13/04/2015 by Silje Alice 4 kommentarer

Advarsel: Langt innlegg coming your way!

Jeg tenker å fortelle dere historien om hvordan jeg gikk fra å være en normal person som spiste, kjøpte, tenkte og opptredde som de fleste andre, til å bli vegeterianer og deretter veganer.

Jeg er vokst opp her i Norge og hadde en normal oppvekst lik veldig mange andre her til lands. Vi var en kjernefamilie som bestod av mor, far, min lillesøster og meg. På matfronten spiste familien vanlig norsk kost med alt fra kjøttboller i brunsaus, pizza, supper, til pannekaker og alt som hører med. Jeg var ingen kresen unge og jeg likte så og si all mat og var også glad i å stå på kjøkkenet selv å kokkelere.

Som de aller fleste barn, var jeg veldig glad i dyr og så snart jeg så noe som gikk på fire bein, løp jeg entusiastisk bort for å hilse på den firbente skapningen. Når sant skal sies, er jeg fortsatt slik den dag idag. Jeg forvandles til en åtteåring så snart jeg ser noen gå forbi med en hund eller hvis en katt rusler forbi. Med andre ord, jeg spiste burger med den ene hånden og koste med naboens hund med den andre. Ikke noe uvanlig der, eller hva?

Jeg var glad i mat og jeg eeelsket kjøtt! Jeg var en skikkelig kjøttspiser og hadde ingen problemer med å spise en 300g indrefilét + tilbehør på Big Horn Steakhouse. Vegeterianer var noe jeg så på med stor skepsis, mennesker jeg syntes var ekstreme og ofte rakket ned på. Jepp, dette var meg i årene før jeg rundet tyve…

En dag jeg satt og funderte i en alder av 19 år, slo det meg at jeg overhode ikke hadde noe grunnlag for å kritisere vegeterianere. Jeg hadde aldri prøvd det selv og visste ikke ordentlig hva det gikk ut på i praksis. Dette resulterte i at jeg bestemte meg for å gjennomføre en vegetarisk måned for å bedre kunne forstå vegeterianere. Jeg skulle være vegeterianer i hele mai 2010.

Denne måneden levde jeg helt uten kjøtt, fisk og fjærkre og leste meg samtidig opp på både vegetarisk kosthold, produksjonen av kjøtt, fisk, egg og melk og gjorde generelt mye reaserch. Jeg fant ut at vegeterianere spiste mye mer enn bare salat og at man faktisk kunne lage pizza med vegetarkjøttdeig som smakte helt likt vanlig pizza. I know, what?!

Før dette prosjektet noen gang fant sted, gjorde jeg allerede en del konktrete handlinger som gikk på det med dyrevelferd. Jeg hadde noen år tidligere bestemt meg for å kun kjøpe produkter(kosmetikk, hud -og hårpleieprodukter, husholdningsartikler, osv.) som var fri for dyretesting og jeg var dessuten medlem av Dyrebeskyttelsen.
Jeg tenkte og gjorde mange gode handliger, men jeg hadde aldri sett sammenhengen mellom levede dyr og maten jeg faktisk puttet i munnen. Dette «gapet» ble lukket i løpet av den måneden jeg testet ut det å være vegeterianer. Jeg kan ikke forklare akkurat hvordan dette skjedde, men det hadde nok en sammenheng med at jeg laget mye god og spennende vegetarmat og informasjonen jeg tilegnet meg igjennom reaserchen jeg gjorde. Det var ikke alltid lystig lesning og det fantes plutselig en hel verden der ute som jeg til nå hadde vært uvitende om.

Andre ting jeg merket etter å ha levd kun én måneded som vegeterianer var merkbart mer energi, mye bedre fordøyelse og bedre hud, hår og negler. I tillegg ble jeg mer kreativ på matfronten og lærte utrolig mye om dyrevelferd og matvareindustrien. Den viktigste forandringen som skjedde var nok alikevel den som skjedde i meg selv.
Nyskjerrigheten min hadde ført til at jeg satte av tid til et «dypdykk» og jeg ble brutalt «ristet våken». Dette var sjokkerende og til tider utrolig vondt, men det resulterte i noe fantastisk – jeg fikk en sterk lidenskap, et ønske om å gjøre bedre og ble mer hel som menneske.
De forandringene jeg merket hos meg selv og informasjonen jeg leste var ikke til å ta feil av. Noe hadde forandret seg i meg og flere forandringer var like i nærheten.

Etter å ha levd vegetarisk i hele mai 2010 var jeg frelst, overbesvist og nærmest nyforelsket i det å være vegeterianer. Jeg visste at det på ingen måte var normalen og at det kunne by på utfordringer hvis dette var noe jeg bestemte meg for å fortsette med. Mine tanker, følelser og intensjoner var klare og jeg hadde en ubeskrivelig sterk lyst til å bare hoppe i det og bli vegeterianer med én gang. På en annen side, ønsket jeg at dette skulle være noe jeg virkelig ville og ikke bare et sponant påfunn i et inspirert øyeblikk. Hvis jeg skulle ta avgjørelsen om å bli vegeterianer, ville jeg det skulle være noe jeg var sikker på og som skulle vare livet ut.

Jeg bestemte meg for å vente nøyaktig ett år. Da skulle jeg ta opp spørsmålet igjen, sjekke om jeg hadde de samme tankene og følelsene rundt det og deretter ta en beslutning.
Det kommende året spiste jeg nesten helt vegetarisk, med unntak av tacokjøttdeig på lørdager, helt uten at jeg gikk inn for det. Nyskjerrigheten og interessen for vegetarisme og dyrevelferd hadde festet seg og jeg brukte året på å lese meg opp på artikler, forskning og blogger om temaet, se filmer og snakke med vegeterianer, veganere og andre folk i samme situasjon. Det var et givende og utrolig lærerikt år.

Ett år hadde gått og tankene rundt vegetarisme var de samme, om ikke sterkere og mer definerte. Jeg bestemte meg for at 1. juni 2011, 20 år gammel, skulle jeg endelig make the plunge og bli vegeterianer. Jeg tok avgjørelsen og har aldri sett meg tilbake, det er en av de beste avgjørelsene jeg noen gang har gjort!

Siden den gang har jeg kontinuerlig utviklet meg, lært og vokst og 1. april i år bestemte jeg meg, etter nøye vurdering, å bli veganer. Det kan du lese om her.

Dette ble en noe lang post, men jeg håper du likte innlegget! Det er i værtfall min historie om hvordan jeg ble vegeterianer og deretter veganer – og min reise fortsetter stadig!

Hvis du har noen tanker, spørsmål eller bare noe du vil dele, så skriv gjerne i kommentarfeltet nedenfor!

I’m vegan

01/04/2015 by Silje Alice 10 kommentarer

I dag er en stor og bra dag for meg!

Jeg har, etter fire år som vegeterianer, endelig bestemt meg for å bli veganer!
Dette er noe jeg har tenkt og følt på lenge, men som ikke har blitt virkelighet før nå. Jeg har gått noen runder med meg selv og tenkt at hvis jeg skulle ta dette steget, ville jeg tenke nøye igjennom det og ta det særiøst. Det er noe jeg vil skal vare livet ut og ikke noe jeg hopper av og på annenhver måned eller gjør når det passer meg. Det har derfor tatt både tid og tankevirksomhet og kommet hit jeg er i dag, but here I am!

Det føles ut som en evighet siden jeg ble vegeterianer og det har vært en gradvis forandring og utvikling siden den gang. Det startet med at jeg ble vegeterianer, for og så ha levd helt vegansk på hjemmebane det siste året, til å i dag ha bestemt meg får bli veganer.

På grunn av at jeg bestemte meg for å være vegansk på hjemmebane, har jeg spist lite animalske produkter det siste året, men jeg har enkelte ganger spist melk, ost og egg når jeg har vært utenfor husets fire vegger – for eksempel på resturant eller når jeg har vært på besøk hos andre. I begynelsen var dette greit, men ettervært kjente jeg at jeg ikke kunne spise slike produkter med god samvittighet og følelsen ble bare forsterket ettersom tiden gikk. Til slutt ble det et veldig stort skille mellom det jeg faktisk tenkte og følte, og det jeg faktisk gjorde i praksis. Det føltes, med andre ord, ganske ubehagelig og ikke noe godt.

De siste ukene har jeg gått noen skikkelige runder med meg selv og endelig bestemt meg for å gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge – å bli veganer! Det føles utrolig riktig, som et titalls kilo har blitt løftet av mine skuldre og som om trådene endelig er knyttet sammen!
Jeg er utrolig glad og gleder meg til mange spennende tider fremover som veganer!

Hurra hurra hurra for meg!

(PS: For dere som lurer, nei, dette er ikke en aprilsnarr.)