FLYTTING

Jeg skal flytte, for 23850485. gang…

Det var dette med å være litt mer personlig, tørre å dele litt mer av seg selv. Det er ikke noe som er veldig naturlig for meg, det er kanskje til og med litt skummelt, men hva er vell livet hvis en ikke tør å gå litt ut av komfortsonen sin? Jeg oppleves for mange som en glad og positiv person, med et enkelt liv og få bekymringer. Det er rart hvilket bilde en danner seg gjennom det lille vinduet en blogg er eller ut i fra hva som ikke blir snakket om i hverdagen på jobb, skole og lignende. Misforstå meg rett: jeg er en veldig glad og positiv person, men det betyr ikke at jeg ikke har mine bekymringer, utfordringer og skjulte demoner. Det har vi alle sammen, meg inkludert.

Flytting. Det er noe jeg har gjort mye av i mitt liv, jeg mistet tellingen etter den 12. gangen og har flyttet mange ganger siden. Jeg har pakket sammen livet mitt, gått ut døren og flyttet på meg flere ganger enn de fleste, flere ganger enn hva strengt tatt er sunt. Hjemfølelse har jeg ikke hatt siden jeg var tyve, ikke et snev av det på over seks år.

Jeg har riktignok en leilighet å gå til, en dør å gå inn, et tak over hodet, men ikke et hjem. Jeg har ikke et hjem jeg føler er hjemmet mitt og hvor jeg føler meg trygg. Jeg vet, jeg lider ingen nød og jeg skal være glad for at jeg bor i et av verdens rikeste land og i det hele tatt har en plass å bo, sammenlignet med mange andre mennesker her i verden, jeg vet jeg ikke har noen verdens ting å klage over. Jeg vet, tro meg, dette er ting jeg er enormt takknemlig for. Dette har ikke med noe med det materielle å gjøre, det har med det emosjonelle og følelsen å gjøre.

Jeg har flyttet så mange ganger i løpet av mitt liv at jeg har helt mistet følelsen av hjem og tryggheten det skal gi. Når jeg flytter til en ny leilighet klarer jeg ikke slå meg til ro, det er akkurat som underbevisstheten min venter på at et eller annet skal skje som gjør at jeg må rive opp og flytte igjen. Jeg klarer liksom ikke falle til ro. Dette har vært et vanskelig og sårt tema i mange år, det er det fortsatt, men en lærer seg liksom å leve med det. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har en plass å bo, innsett at jeg ikke har noen hjemfølelse og at det kanskje ikke er noe jeg noen gang kommer til få, men at det muligens ikke er noe en trenger og at det viktigste tross alt er å ha en plass å bo og leve.

Nå skal jeg straks flytte igjen, om mindre enn en måned. Vi hadde faktisk bestemt oss for å fortsette å bo i den nåværende leiligheten, for å prøve å skape et hjem med hjemfølelse og det hele, men i sommer sa huseieren opp leiekontrakten på grunn av tilbakeflytting til Oslo og dermed må vi finne oss en ny leilighet innen 1. november. Haha, huff, det er jo virkelig skjebnens ironi: når en endelig har bestemt seg for å prøve å skape noe stabilt, så vil livet det anderledes. Det er nok en mening med det hele, en mening jeg ikke ser akkurat nå, men som vil vise seg med tiden. Jeg har i hvertfall ikke tenkt å gi meg, jeg skal brette opp skjorteermene, gjøre jobben som trengs og ta livet ved hornene!
Det var dagens tankespinn – takk for meg!♥